Rashad og Tawfiq

Rashad og Tawfiq var venner. Rashads bestemor bodde i den samme bydelen som familien til Tawfiq. Rashad bodde hos bestemoren sin en del av sommerferien og midt i skoleåret hvert år, og da fikk de tilbragt mye tid sammen.

Første del av skoleåret var ferdig. Alle hadde fått karakterkortet sitt, og Tawfiq og vennene hans begynte å glede seg over ferien, men siden været var så kaldt, kunne de ikke gå noe særlig ut de første dagene. De fikk likevel gått ut en gang i blant, og møtte vennene sine og lekte, selv om det ikke varte så lenge. Noen ganger dro de også hjem til en av vennene, og skravlet mens de spiste kake og kjeks som moren hans hadde forberedt.

Selv om en uke hadde gått, hadde enda ikke Tawfiq sett noe til Rashad. Han spurte de andre vennene sine om noen av dem hadde sett ham. Alle sa at de ikke hadde sett Rashad siden begynnelsen av skoleferien. Tawfiq tenkte at han sikkert ikke gikk ut fordi det var så kaldt, selv om han visste at Rashad normalt ville gått ut selv om det snødde, fordi Rashad elsket å leke i snøen. Han bestemte seg for å ringe ham.

Så fort han kom hjem, hentet han telefonen og ringte hjem til Rashads bestemor. Bestemoren tok telefonen og kjente straks igjen Tawfiqs stemme.

“Jeg har ikke sett Rashad siden skolen sluttet,” forklarte Tawfiq. “Jeg ble bekymret. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle gå bort og besøke ham i morgen, men jeg bestemte meg for å ringe først.”

Rashads bestemor forklarte at Rashad ikke kom for å besøke henne fordi han var syk. Han hadde fått en veldig sterk forkjølelse, og måtte tilbringe ferien sin i sengen og hvile. “Jeg skal gi deg telefonnummeret hans,” sa hun. “Han blir nok glad for å høre fra deg.”

Tawfiq fikk nummeret og ringte Rashad så fort han hadde fått det.

Moren til Rashad svarte da han ringte. Hun sa; “Rashad, det er vennen din, Tawfiq, som ringer,” og ga telefonen til Rashad som lå på rommet sitt.

Rashad løftet opp telefonen og sa; “Jeg er veldig glad for at du ringte. Det er hyggelig å høre stemmen din.”

Tawfiq fortalte Rashad at han hadde blitt bekymret fordi han ikke så ham i ferien, og etter å ha ventet noen dager, ringte han bestemoren hans. Han sa også at han syntes synd på ham fordi han hadde blitt syk.

Rashad forklarte at han hadde blitt smittet med en veldig sterk forkjølelse i begynnelsen av ferien, og at han måtte holde seg hjemme fordi legen hadde sagt at han ikke måtte gå ut før han hadde blitt bedre, og at han måtte hvile, så det var sånn han måtte tilbringe ferien sin.

“God bedring,” sa Tawfiq. “Jeg er veldig lei meg på dine vegne. Jeg håper du blir frisk snart.” Han fortalte ham at alle de andre vennene i Tawfiqs nabolag også hadde lurt på hvor han var. Han var redd for at Rashad skulle bli sliten, så han prøvde å ikke snakke så lenge.

“Jeg er veldig glad for at du ringte. Hils alle vennene mine, og ikke glem å ringe igjen.” sa Rashad.

Tawfiq ønsket ham god bedring igjen, og la på. Han var veldig trist fordi vennen hans var syk og måtte tilbringe ferien sin på den måten.

Da moren hans så at han var så trist, spurte hun hva som var galt. Tawfiq fortalte om vennens problem. “Hvem vet hvor lei han er av å måtte tilbringe ferien sin på den måten. Jeg lurer på hva jeg kan gjøre for ham,” sa han.

Moren hans tenkte på det et øyeblikk. “De bor ikke så langt unna. Du kan dra og besøke ham. Rashads mor er en gammel venn av meg som jeg ikke har sett på lenge. Jeg kunne besøkt henne samtidig.”

“Det hadde vært flott, mamma. Når kan vi dra?” utbrøt Tawfiq lykkelig.

“Ring Rashad og spør ham når det passer,” sa moren til ham.

Tidlig neste morgen, ringte Tawfiq til Rashad. Han fortalte ham at han hadde lyst til å komme på besøk med moren sin og lurte på når det passet.

Rashad ble kjempeglad, og fortalte ham at moren ville bli det også. Han sa at de ventet dem neste dag.

Tawfiq og moren hans dro avgårde tidlig neste morgen. Etter noen timers kjøretur, kom de endelig frem til huset til Rashad. Rashads mor var veldig glad da hun møtte dem. “Jeg ble så glad da jeg hørte at dere skulle komme,” sa hun. “Det er virkelig snilt av dere å dra så langt.”

Sammen gikk de opp til rommet til Rashad. Han hilste fornøyd på dem fra sengen. Etter å ha spurt hvordan han hadde det, og snakket sammen en stund, lot mødrene guttene være alene.

Plutselig var det noe som slo Tawfiq. Til tross for at han måtte holde sengen og tilbringe hele ferien sin liggende, så Rashad veldig fornøyd ut. Han så ikke trist ut på grunn av sykdommen i det hele tatt.

“Jeg trodde at du kom til å være veldig trist, og ha kjedet deg mye,” sa han. “Hvis det var meg, ville jeg blitt veldig trist hvis jeg måtte ha tilbragt ferien min sånn, men jeg kan se at du er ganske fornøyd. Du ser ikke ut til å være plaget av det i det hele tatt.”

“Det er sant,” sa Rashad. “De første dagene var det akkurat det jeg tenkte, og jeg var veldig lei meg. Jeg var så lei meg at jeg begynte på gråte innimellom. Fetteren min, Ali, som besøkte meg fra tid til annen, ble veldig opprørt da han så hvordan jeg hadde det. Han besøkte meg noen dager senere da jeg var litt bedre. Han hadde med seg en bok. Han fortalte meg at han ikke var ferdig med å lese den enda, og at jeg skulle få den når han var det, men han ville lese den delen han var ferdig med for meg.”

“Da jeg sa at jeg gjerne ville høre det, begynte å han å lese den delen. Boken forklarte at Allah har skapt alt for en spesiell grunn, og at det er noe godt i ting som først kan virke dumme. Den fortalte at de som tror på Allah, og som stoler på Ham, må huske på at det er velsignelser i alt, og handle etter det.”

“Den hadde med mange eksempler også. En av dem var å være syk. Det den fortalte påvirket meg veldig. Slik som det stod i boken, kan selv den enkleste sykdommen, som forkjølelse, vise oss hvor skjøre og maktesløse vi er. Forkjølelse er forårsaket av et lite virus, som ikke kan bli sett med det blotte øyet, men dette ørlille viruset tar all alle kreftene fra folk, og gjør at man må legge seg. Man når et punkt hvor man ikke kan gå eller snakke. Man kan ikke gjøre noe annet enn å ligge og vente på å bli bedre.”

“Du har rett,” samtykket Tawfiq. “Når det skjer, kan man bare ta medisin og vente på at det skal gå over”

Rashad fortsatte å snakke;

“Når vi blir syke, forstår vi hvor stor velsignelse helsen er. Når en person med god helse kan gå, løpe eller leke uten vanskeligheter, burde han huske på sykdom og være takknemlig til Allah. Når du står opp om morgenen og har evnen til å gå, løpe eller gjøre alt det du vil når du vil, uten noens hjelp, er det en gave fra Allah. Som det stod i boken; ved å skape sykdom, gjorde Allah at folk tenker og legger merke til disse tingene.”

“Ja, det du har sagt er helt sant,” nikket Tawfiq.

Rashad fortsatte med forklaringen sin; “Da jeg begynte å tenke sånn, ble jeg ikke trist lenger. Jeg er veldig glad fordi jeg begynner å bli bedre. Jeg kommer til å bli helt bra igjen før skolen begynner. Da vil jeg sette mer pris på å være frisk og kan løpe rundt og leke.”

Akkurat da kom Tawfiqs mor inn og sa at det var på tide å dra.

“Jeg har lyst til å lese den boken også. Kan du sende meg den når du er ferdig med?” spurte Tawfiq. “Selvfølgelig,” sa Rashad. “Jeg skal sende den til deg straks jeg blir ferdig med den.”

På vei hjem, tenkte Tawfiq på hva Rashad hadde sagt. Han var glad for å se ham lykkelig og over å høre på det Rashad fortalte ham. Han sa til seg selv at “Å være frisk, er virkelig en stor velsignelse, og når jeg kommer hjem, skal jeg fortelle alle vennene mine om det.”