Mansoor og de Store Isbjørnene

Mansoor og moren hans forsøkte å bestemme seg for hvor de skulle dra på sommerferie. Moren hans foreslo at de skulle besøke et reisebyrå, slik at de kunne se på brosjyrene til de forskjellige landene, og så kunne de bestemme seg. De dro dit sammen, og straks de kom inn på kontoret, ble de møtt med plakater på veggene som fortalte om steder de aldri hadde sett før.

Mens moren hans snakket med folkene som jobbet der, begynte Mansoor å studere hver enkelt plakat.

Mansoor skvatt da han hørte en stemme som kom fra plakaten ved siden av ham,

“Hei, Mansoor, hello!” sa en veldig dyp steppe. “Hvorfor drar ikke du og moren din hit?”

Mansoor snudde seg mot stemmen, som tilhørte isbjørnen på plakaten ved siden av ham.

“Hello,” sa han. “Jeg trodde du var en enorm snømann!”

Isbjørnen smilte lykkelig, “Du har rett, med de enorme kroppene våre og den hvite pelsen, likner vi veldig mye på snømenn, men jeg er sikker på at med våre 800kg og 2,5 lange kropper, er vi mye større enn dem.”

“Jeg hadde likt å besøke deg, og bli bedre kjent med deg og familien din, men der du bor er det veldig kaldt.”

“Du har rett igjen,” sa bjørnen. “Vi lever i de kaldeste områdene i verden, som Nordpolen, nord i Canada og Sibir og i Antarktis.”

“Hvorfor blir dere ikke kalde?” lurte Mansoor på.

“Godt spørsmål,” sa Mansoors nye venn. “La meg forklare. Alt i kroppen vår er tilpasset miljøet vi lever i. Til tross for det iskalde været, isen og snøstormene, vil det tykke fettlaget under huden vår, som Allah mirakuløst har utstyrt oss med, beskytte oss mot kulden. Pelsen vår, som også er spesielt tilpasset værforholdene, er tykk, tett og lang, så vi merker ikke kulden i det hele tatt. Da Allah skapte oss, formet Han oss etter forholdene vi lever i. Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke bor i ørkenen eller i Afrika? Tenk om det hadde vært sånn! Hvis vi hadde bodd i ørkenen, ville vi fått heteslag og dødd. Dette er et av bevisene på at Allah har formet alle levende skapninger etter forholdene de skal leve i.”

Siden han nå hadde en gylden mulighet til å snakke med en isbjørn, stilte Mansoor alle spørsmålene han kunne komme på,

“Jeg vet at mange bjørner går i hi om vinteren. Gjør dere isbjørner det også?” Bjørnen ristet på det hårete, hvite hodet sitt. “Nei, min kjære venn. Vi skiller oss fra andre bjørner fordi vi ikke går i hi om vinteren. Bare hunnene gjør det, spesielt de som er med barn.”

“Hvordan finner nyfødte babyer mat?” spurte Mansoor.

“Takket være vår Herre, Forsørgeren, er maten de nyfødte trenger allerede klar. Mødrene mater babyene med melken sin,” forklarte bjørnen.

“Så dyreungen fôres bare med melk da?” “Det er riktig,” svarte isbjørnen. “Morens melk inneholder store mengder fett. Den fete melken er det beste babyen kan bli matet med for å få dekket behovene den har. På grunn av melken vil babyene vokse fort, og før våren har kommet, er de klare for å komme ut av hulene sine.”

“Mansoor, du må forstå at siden vi bor i et isdekket ødeland, og ikke har evnen til å studere eller forske på noe som helst, har vi ingen mulighet til å vite hva slags mat babyene våre trenger når de er nyfødte. Det er også umulig for oss å produsere denne melken, som selv ikke en moderne fabrikk kan produsere, i kroppene våre ved å ønske oss det, eller gjennom å gjøre noe aktivt. Sannheten viser oss så tydelig hva slags undere Allah har skapt.”

“Du har rett, min venn,” sa Mansoor. “Når en person reflekterer litt, vil han kunne se mirakler overalt rundt seg.”

Isbjørnen fortsatte å fortelle om seg selv. Så sa den; “Nå har jeg et spørsmål til deg. Visste du at isbjørner er veldig gode svømmere og dykkere?”

Mansoor ble forbløffet, “Du tuller. Mener du at dere kan svømme? Med de tungene kroppene deres og i det iskalde vannet?”

“Jeg tuller ikke,” sa bjørnen. “Vi isbjørner er dyktige svømmere og dykkere. Når vi svømmer, bruker vi forbenene våre. Allah, Den uendelige barmhjertige, skapte leggene våre på en sånn måte at de kan brukes som årer slik at det er lett for oss å jakte, og Han ga oss svømmeføtter slik ender har. I tillegg, for at det skal være lett for oss å jakte, skapte Allah oss sånn at vi kan lukke neseborene våre under vann, og holde øynene våre åpne.”

“Som du kan se, Mansoor,” fortsatte den, “har Allah skapt oss så perfekte med et system som gjør at vi kan overleve under tøffe forhold. Det er ikke mulig for oss å ha utviklet disse egenskapene gradvis eller å ha tilegnet oss dem ved en tilfeldighet. Det er Allah som lærte oss hvordan vi skal bevege oss i vannet.”

“Fryser du ikke i det hele tatt i det iskalde vannet?” spurte Mansoor, som skalv bare ved tanken.

“Ikke i det hele tatt,” sa bjørnen ganske stolt. “Dere mennesker hadde ikke greid å holde hendene eller føttene deres mot et isfjell særlig lenge, men vi merker ikke engang kulden, fordi Allah skapte oss med ben dekket av tykk pels slik at vi ikke blir plaget av kulden. Hvis benene våre hadde hatt samme type hud som dere, ville vi aldri kunnet levd i så kalde omgivelser.”

Etter å ha hørt på det isbjørnen fortalte ham, forstod Mansoor mye bedre at Allah har ubegrenset makt og mulighet. Plutselig kom Mansoor på ferieanlegget hvor han hadde tilbragt ferien sin. Han hadde svømt hele den sommeren, men vannet var varmt på grunn av det varme klimaet. Han tenkte på det, og sammenliknet det med det kalde vannet isbjørnene svømmer i, og det var tydelig for ham at Allah har skapt disse dyrene på en sånn måte at de er upåvirket av det kalde vannet. Da han tenkte mer på det, forstod han at Allah har skapt alle skapninger med den ideelle kroppen for de omgivelsene de bor i. For eksempel er kameler skapt slik at de kan greie seg i varmen i ørkenen. Mansoors venn, isbjørnen, avbrøt tankene hans:

“Mansoor, vet du hvorfor vi har en hvit eller gulaktig pels?”

“Nei, det vet jeg ikke. Jeg har aldri tenkt over det. Hvorfor har dere det?”

Bjørnen forklarte, “Denne hvite fargen vi har, sørger for at vi er beskyttet fra fiendene våre i de kalde, isdekte omgivelsene vi lever i. Vi er nesten usynlige i det store, hvite områdene, fordi vi har samme farge som dem.”

Mansoor ble imponert. “Så logisk!” sa han. “Hvis dere hadde vært svarte som kråker, eller så fargerike som en papegøye, ville det vært umulig for dere å gjemme seg, og det ville betydd at dere ofte ville være i fare.”

“Ja, Mansoor. Det er så mange ting folk aldri tenker over, og som de bare har tatt for gitt fordi de er så vant til å se det. Faktisk er det sånn at Allah har skapt alt utifra Sin gudommelige visdom.”

Mansoor ble veldig takknemlig til Allah for å ha gitt ham evnen til å tenke og forstå. “Hvis Allah ikke hadde villet det, ville jeg kanskje ha sløst bort tiden min i dette midlertidige livet uten å kjenne til Hans overlegne kunnskap og makt,” sa han til seg selv.

Da han tenkte på samtalen sin med isbjørnen, forstod Mansoor hvor viktig livet hans var. Hver eneste bit informasjon han lærte, styrket Mansoors kjærlighet og ærefrykt til Allah. På grunn av dette ville han lære enda mer om isbjørnene.

“Jeg er sikker på at nesene deres er enda mer følsomme for lukt enn våre, ikke sant?” spurte han. Bjørnen nikket hodet sitt igjen. “Ja. Luktesansen vår er så skarp, at vi lett kan oppdage en sel som gjemmer seg under et ett og et halvt meter dypt lag med snø. Som du vet, ga ikke bare Allah den Allmektige oss, men alle levene ting, de overlegne egenskapene de har på samme måte.”

Mansoor fortsatte, “Jeg visste fra før at man kan finne bevis på Allahs overlegne kunnskap og makt i hver eneste levende ting på jordens overflate. Likevel ble jeg enda mer bergtatt etter å ha fått så mye mer detaljert fakta om disse skapningene.”

Mansoor kunne ikke få nok av å snakke med sin nye venn, isbjørnen. Han ville lært alt man kunne lære om ham. Han hadde flere og flere spørsmål han hadde lyst til å stille:

“Hvilke andre egenskaper har du som jeg ikke vet om?”

“La meg tenkte,” sa bjørnen. “Vi isbjørner har noen interessante teknikker vi bruker om vinteren og sommeren. Først, tenk på den hvite pelsen som gjør at vi likner på snømenn. Tror du at vi ville vært synlige om vi la oss ned i hvit snø? Hvis du bare tenkte på den hvite pelsen, ville du sikker sagt; “Nei, dere ville aldri bli lagt merke til,” men ikke glem at vi isbjørner har svarte neser. Nesene våre hindrer oss fra å gå helt i ett med snøen. Så hva gjør vi? Vi dekker nesen med poten vår. Det er ganske smart, ikke sant? På den måten får vi skjult fargene som stikker ut. Vi gjemmer oss i snøen helt til byttet kommer helt bort til oss.”

“Det er virkelig smart!” utbrøt Mansoor.

“Ja, Mansoor. Bjørner vet hvordan de skal kan kamuflere seg, eller med andre ord; gå i ett med naturen, på grunn av deres hvite pels og det snødekkede landskapet rundt dem som har samme farge, men de går til og med enda lenger ved å dekke til de svarte nesene sine, som er det eneste som hindrer dem fra å gå i ett med snøen. Selvfølgelig, som du sikkert kan gjette, er det ikke mulig for isbjørnene selv å forstå at de må skjule nesene sine! Bjørner oppfører seg bare sånn som Allah inspirerer dem til å oppføre seg. Allah designet dem på denne måten. Til syvende og sist er de, som alle andre levende ting, under Allahs kontroll.”

Mansoor bestemte seg for å fortelle moren sin om alt det han hadde lært om isbjørner på vei hjem, og forklare henne hvordan Allahs kunstneriske kreativitet er synlige i dem. Han takket vennen sin for den spennende samtalen, og gikk tilbake til moren sin.