Irfan og Hakkespetten

En søndag gikk Irfan og faren hans en tur i skogen. Mens han gikk, tenkte han på hvor vakkert trærne og naturen var. Faren hans støtte på en venn, og mens de to voksne snakket sammen, hørte Irfan en lyd.

Lyden kom fra et tre. Irfan gikk bort til fuglen som lagde lyden og spurte; “Hvorfor slår du til treet med nebbet ditt på den måten?” Fuglen tok en pause fra hakkingen, og snudde seg slik at den kunne se Irfan. “Jeg er en hakkespett”, sa den. “Vi lager hull i trærne og bygger redene våre i dem. Noen ganger lagrer vi også maten vår i disse hullene i trærne. Dette er det første hullet jeg noen gang har laget, men jeg kommer til å lage hundrevis av dem.”

Irfan så nøyere på hullet. “Det forstår jeg, men hvordan får du lagret all maten på så lite plass?” spurte han. “Hakkespetter spiser for det meste bare eikenøtter, og eikenøtter er ganske små,” forklarte hakkespetten. “Inni hvert hull jeg lager, putter jeg én eikenøtt. På den måten får jeg oppbevart nok mat til meg selv.” Irfan ble forvirret, “Istedenfor å slite med å lage mange små hull,” sa han, “kan du ikke heller lage ett stort hull og lagre all maten din der?”

Hakkespetten smilte: “Hvis jeg gjorde det, ville andre fugler kunne finne all maten min og stjele eikenøttene mine, men Allah skapte nebbet mitt på en sånn måte at jeg lett kunne hente ut nøtter fra hullet. Siden andre fugler ikke har samme type nebb, og dermed ikke kan hente ut nøttene sånn som jeg kan, er maten min trygg så lenge hullet er lite nok. Selvfølgelig har jeg ikke hjerne til å tenke ut alt dette. Jeg er bare en hakkespett. Det er Allah som leder meg til å gjøre disse tingene. Det er Allah som lærer meg hvordan jeg skal gjemme maten min og det er Han som skapte nebbet mitt på den rette måten slik at jeg greier å gjøre det. Dette gjelder virkelig ikke bare meg; alle dyr gjør det de gjør fordi Allah har lært dem hvordan de skal gjøre det.”

Irfan var enig, “Du har rett i det. Takk for at du fortalte meg det. Du minnet meg på hvor stor makt Allah har.”

Irfan sa hadet til sin lille venn, og gikk tilbake til faren sin. Han var veldig glad, fordi hvorhen han så, kunne han se et av Allahs mirakler.