Faruq og Termittene

Det var en vakker, solfylt søndag. Faruq hadde dratt på piknik i skogen med klassen sin. Plutselig hørte Faruq en stemme som ropte; “Vær forsiktig!” Faruq begynte å lete til høyre og til venstre, usikker på hvor stemmen kom fra, men han kunne ikke se noen. Litt senere hørte han den samme stemmen igjen. Denne gangen sa den; “Jeg er her nede!” Faruq oppdaget et insekt ved siden av foten sin som liknet veldig på en maur. “Hvem er du?” spurte han. “Jeg er en termitt,” svarte den ørlille skapningen. “Jeg har aldri hørt om termitter før,” sa Faruq grublende. “Bor du alene?” “Nei,” svarte insektet, “vi bor i bol i store grupper. Jeg kan vise deg et, hvis du vil.” Det ville Faruq, og de dro avgårde. Da de hadde kommet frem, viste termitten ham en høy bygning med vinduer.

“Hva er det?” lurte Faruq på. “Dette er hjemmet vårt,” forklarte termitten. “Vi bygger disse selv.” “Men dere er jo så små,” innvendte Faruq. “Hvis vennene dine er like små som deg, hvordan er det da mulig å lage noe så enormt som dette?” Termitten smilte. “Det er ikke rart at du er forbauset, Faruq. At små skapninger som oss kan lage byggverk som dette er virkelig forbausende, men ikke glem at alt er lett for Allah, som skapte oss alle.”

“I tillegg til å være veldig høye, har hjemmene våre også andre spesielle kjennetegn. Vi har for eksempel barnerom, rom for dyrking av sopp, og et rom hvor dronningens trone er. Vi har heller ikke glemt å lage ventilasjonssystem i hjemmene våre. Ved å ha det, kan vi balansere fuktigheten og temperaturen inne i bolet. Før jeg glemmer det, må jeg fortelle deg noe annet, Faruq; termitter kan ikke se!” Faruq ble forbauset igjen, “Selv om dere er så små at man nesten ikke kan se dere, greier dere likevel å bygge høye bygninger akkurat som mennesker. Hvordan greier dere alt dette?”

Termitten smilte igjen, “Som jeg sa før, det er Allah som gir oss disse unike evnene. Han skapte oss på en sånn måte at vi har mulighet til å gjøre alle disse tingene. Nå må jeg dra tilbake til hjemmet mitt og hjelpe vennene mine, Faruq.” Faruq forstod det, “Det er greit, og jeg vil forte meg tilbake til læreren og vennene mine og fortelle hva jeg har lært om dere.” “Det er en god idé, Faruq,” vinket termitten, “Pass på deg selv. Jeg håper vi sees igjen snart.”