I helgen drog Naim til dyrehagen med moren og søsteren sin. Han syntes det var veldig stort å se hvor søte og vakre alle dyrene var. Han gav noen mat, og så på andre på lengre avstand. En rampete babyelefant blåste vann på kjolen til søsteren hans. Naim og moren hans lo mens de gikk videre.
“Se på den nydelige påfuglen!” sa Naims mor. Naim og søsteren hans ble veldig imponert over hvor vakker påfuglen var. Naim gikk litt nærmere for å kunne se mer nøye på påfuglen.
 |
“Hei, Naim,” sa påfuglen. “Jeg er kjent som dyret med det mest imponerende utseendet i hele dyreriket.”
Naim svarte: “Halen din er virkelig vakker. Har alle påfugler like haler?”
Påfuglen fortsatte: “Nei, min lille venn. Bare hannene har haler som denne. Vi bruker den for å se attraktive ut for hunnen vi ønsker som make.
Naim hadde et spørsmål: “Når en påfugl åpner halen sin, så kan den ikke se den. Hvordan vet den at halen er vakker og attraktiv? Da må jo noen fortelle dere? Selv mennesker må jo se i et speil for å se hvordan de ser ut.”
“Du har helt rett,” samtykket påfuglen. “Vi bruker ikke et speil for å se hvor vakre vi er. Allah lærer oss at vi vil bli attraktive når vi åpner halene våre på denne måten.” Naim så nøyere på påfuglen, og ble forbløffet over de praktfulle fargene og mønsteret på halen.
 |
“Det er som om jeg ser på et nydelig bilde; fargene er så vakre…” sukker han.
“Tror du at du kunne malt de nydelige mønstrene på halen min?” spurte påfuglen. “Selvfølgelig ikke, min lille venn. Den utrolig vakre halen ble ikke til av seg selv. Alle blir målløse av de vakre fargene, og som med alle andre dyr, er det Allah som har skapt oss på denne måten.”
Naim fortalte fuglen: “Nå forstår jeg bedre at det er Allah som gjorde dere påfugler så vakre. Ha det bra, min gode venn.” Naim følte seg overveldet over hvor stor makt Allah har, og gikk tilbake til moren og søsteren sin. Han minnet dem på at det er Allah som har skapt påfuglene, og som har gjort dem så vakre.
